“Vårt samfunn beherskes av et leder-byråkrati, av profesjonelle politikere. Folk lar seg manøvrere og motivere av masse-suggesjon, deres mål er stadig å produsere mer og konsumere mer, som et mål i seg selv. All aktivitet underordnes økonomiske interesser, det som skulle være et middel, er blitt et mål. Mennesket er en robot — velfødd, velkledd, men uten dypere interesse for sine spesifikt menneskelige kvaliteter og funksjoner. Men hvis mennesket skal bli i stand til å elske, må det sette seg selv i sentrum. Det økonomiske maskineri må tjene mennesket, ikke omvendt. Det må bli i stand til å dele sine erfaringer, sitt arbeide og sitt liv med andre, ikke bare “dele utbyttet”. Samfunnet må organiseres på en slik måte at menneskets kjærlighetsevne får utfolde seg i dets sosiale liv, og ikke utelukkes fra det. Hvis det er sant, slik som jeg har forsøkt å vise, at kjærlighet er det eneste sann og fullgyldige svar på menneskets livsproblem, vil ethvert samfunn som utelukker eller hindrer kjærligheten i å utvikle seg, i det lange løp gå til grunne, fordi det strider mot menneskenaturens dypeste behov. Å tale om kjærlighet er ikke å “preke”, av den enkle grunn at det betyr å tale om hvert menneskelig vesens dypeste og mest virkelige behov. At dette behov er undertrykt, betyr ikke at det ikke eksisterer. Å analysere kjærlighetens vesen, er å bli klar over at vår tid savner kjærlighet og over nødvendigheten av å kritisere de sosiale forhold som er ansvarlige for at det forholder seg slik. Å tro på kjærlighetens muligheter, ikke bare som et individuelt unntagelsesfenomen, men også som et sosialt fenomen, er en rasjonell tro bygget på innsikt i menneskets sanne natur.”
“The art of loving”, Erich Fromm, 1956